Tvil og tro.

Vantroens uro og klage. Av Arne Garborg.

Akk, visste jeg bare en eneste kvist

Å legge min vaklende fot på,

En grunnvoll sikker og uten brist

Å bygge mitt bevende mot på.

Akk, visste jeg bare én ting på jord

Som sinnet fikk sanne og styrke,

En eneste ting som var ren og stor

Og mante med kraft til yrke.

O, var der en tanke så sterk og varm

Min sjel kunne fylle og kvege,

Og fattes en eneste trofast barm

Hvis kjærlighet kunne meg lege.

O, var der en sak som var verd mitt blod

Hvor skulle det livsrødt springe!

Hvor skulle jeg juble når tro og mot

I kampen hevet min bringe.

Jeg smed over bord både liv og lyst

Og takket min Gud for striden.

Og fikk jeg der et sår i mitt bryst,

Da kunne jeg hvile siden.

Nå vrimler min sjel i et øde rom

Og danser i tomhetens stimmel.

Jeg er som en blære, et pisket skum

Som stormen har hevet mot himlen.

Jeg fryser til rim, og jeg smelter til vann,

Og er ikke noe av delene.

Jeg kjenner i sinnet en levende brann

Som engang skal pine sjelene.

Jeg tror på Vårherre, men nekter ham dog,

Jeg ber og jeg banner til like.

Jeg går nesten kvalt under syndens åk,

Og nekter dog Satans rike.

Jeg spotter om dagen når solens flom

Seg velter over skogens kledsel.

Jeg skjelver om natten for Herrens dom

Og gyser for helvedets redsel.

Hvor blir det så av meg til sist, til sist,

Når teppet skal falle for stykket?

Skal da mon jeg finne en frelsende kvist,

Når fallet jeg nærmest er rykket?

Skal da mon jeg finne en mur for min tro,

En tanke som sinnet kan lege?

Mon da at Guds kjærlighets milde ro

Mitt dødssyke hjerte får kvege?

Jeg vet ikke jeg, jeg er syk og ør,

Det løper meg tåket for synet.

Men angsten skjærer igjennom min sjel

Så blek og så skarp som lynet.

Hva? Bede? – Bede om fred og lys

Mot alle de tvilende sammenrottelser?

Ja bede ja, men jeg ser med gys

At min bønn er bare Guds bespottelser.

Så får det da gå gjennom skodde og strøm,

Kompass og ror har jeg mistet.

Ei ser jeg fyrtårn i nattens drøm,

Mitt anker for lengst er bristet.

Farvel, jeg vet intet mål, ingen havn,

La drive for flo og fjære.

I livets bok han skrev bak mitt navn

Et spørsmål - - og intet mer!

Dansk dikter svarer Garborg:

Av Esaias' rot skjøt han fram som en kvist
ham hviler så rolig min fot på,
en grunnvoll sikker og uten brist
å bygge min tro og mitt mot på.
Jeg har evangeliets ord på jord,
som sinnet kan varme og styrke,
og Jesus Kristus så ren og stor,
og han er min kraft til yrke..

Min trofaste frelser er sterk og varm,
den tanke meg fyller og kveger.
Hos ham ved en trofast, trofast barm
hans kjærlighet alltid meg leger.

Guds rikes sak den er verdt mitt blod,
hvor skulle det livsløp springe,
som martyrskaren i tro og mot
i kampen hevet sin bringe.

Ja, verden er falsk i dens liv og lyst
og gir ikke krafti striden,
der får enhver et sår i sitt bryst
så aldri de hviler siden.

I Kristus er ro i det øde rom
nå ynker jeg tomhetsstimlen.
Jeg er et Guds barn - for en veldig sum
meg kjøptes en bolig i himlen.
Meg varmer, meg tvetter et blod og et vann,
meg nektes  ei noen av delene.,
Jeg kjenner i sinnet Guds kjærlighets brann
som evig skal fryde sjelen.

Jeg tror på Vår Herre, så vidt kom jeg dog,
jeg ber og haster tillike,
Jeg var nesten kvalt under syndens åk,
da klart så jeg Satans rike.
Den salige dag, nådesolens flom
meg gav rettferdighets kledsel,
da ble jeg forsikret mot Herrens dom
og frykter ei helvedes  redsel.

Min herlighet kommer, tilsist, tilsist -
når teppet opprulles for stykket,
da skal jeg gjenvinne min frelsende kvist
og føle meg salig henrykket.
Da ser jeg hva før var en mur for min tro
o tanke, som sinnet kan lege.
For ene Guds kjærlighets milde ro
kan dødssyke hjerter kvege.

Dengang jeg for vill, var jeg syk og ør,
det løp meg så tåket for synet,
og angsten skar igjennom min sjel,
Guds ord var meg skarpt som lynet.
Just be, hva annet? om fred og lys
mot alle de djevelske sammenrottelser,
et nødrop til Gud under stormens gys
kan umulig være gudsbespottelser.

Så går det på blodet med nådens strøm,
og satan har slaven mistet.
Til livet jeg våknet av nattens drøm,
og djevelens lenker er bristet.
Farvel, jeg styrer mot himmelens havn,
min frelser er innen borde.
I livets bok han skrev mitt navn,
han selv meg rettferdiggjorde.