Bibelen rommer mye grums

Av Tom Egeland.

Jeg lurer på hvorfor konservative kristne låner øre til det forkvaklede, antikristelige homosynet til en mann som Paulus, som aldri møtte Jesus.

Det slutter ikke å forundre meg at mange kirkelige autoriteter velger å lytte til Paulus fremfor Jesus i spørsmålet om homofili. Kanskje er det fordi det passer bedre til deres egne fordommer, skriver kronikkforfatteren.

Ifølge Bibelen var Paulus på vei til Damaskus – for å fortsette sin forfølgelse av kristne – da et lys fra himmelen strålte omkring ham. Blindet av det intenst blendende lyset falt han til jorden og hørte en mektig røst som påsto at han var den oppstandne Jesus. I de tre påfølgende dagene var Paulus blind.

Det er et problem med denne påståtte åpenbaringen: Paulus skrev aldri et ord om den dramatiske opplevelsen.

Hvorfor ikke? Fordi den aldri fant sted?

Uten åpenbaringen står Paulus tilbake som en selvutnevnt apostel. Ja, med hvilken autoritet uttaler Paulus – mannen som i mange år kjempet mot Jesus og den gryende kristendommen – seg om noe som helst?

Han samtalte aldri med Jesus. Han vandret aldri med Jesus. Han lyttet aldri til Jesus.

Likefullt er han blitt en av de viktigste premissgiverne for kristendommen. Paulus har fått overstyre Jesu budskap om barmhjertighet, toleranse og medmenneskelighet. Jesus omfavnet alle medmennesker, også alle dem som elsker noen av samme kjønn.

Overstyrer Jesus

Paulus er – ved siden av Jesus – den viktigste skikkelsen i fundamentet til den kristne kirke og dagens kristne tro. Uten Paulus ville kristendommen ha sett ganske annerledes ut. Siden han ikke kjente Jesus, var Paulus – i større grad enn evangelistene – opptatt av Jesu åndelige og guddommelige dimensjon.

I urkirken var Paulus den mest sentrale i å oppgradere Jesus fra menneske til gud.

I en årrekke har det fascinert meg at Paulus, som aldri møtte Jesus, kunne uttale seg om noe som helst.

Men Paulus’ posisjon har noen problematiske sider. Paulus’ forkastelige syn på kvinner og homofili – og for den saks skyld også slaveri – var formet av samtidens normer.

Derfor har kristne forkastet Paulus’ syn på slaveri. Noen få støtter seg på hans kvinnefiendtlighet, mens hans syn på homofili har fortsatt gyldighet i brede kretser.

Jesus, på sin side, omfavnet alle. Så hvorfor låner kirken øre til Paulus og ikke Jesus?

Mangler autoritet

I en årrekke har det fascinert meg at Paulus, som aldri møtte Jesus, kunne uttale seg om noe som helst. I sin samtid lå Paulus i teologisk disputt både med kristenhetens første pave Peter, selveste St. Peter, og Jesu kjødelige bror Jakob, den første biskop av Jerusalem.

Begge var rykende uenige med Paulus om hvordan Jesus skulle forstås. Likevel er det Paulus – og ikke Jesu aller nærmeste – ettertiden har valgt å lytte til.

Paulus har fått overstyre Jesu budskap om barmhjertighet, toleranse og medmenneskelighet.

Beretningen om åpenbaringen dukket først opp mange år etter at Paulus var henrettet. Det var hans følgesvenn og beundrer, Lukas, som skildret åpenbaringen i Apostlenes gjerninger. Han må ha følt behov for å løfte sitt forbilde Paulus opp i de himmelske sfærer og gi ham den autoriteten han så sårt trengte.

Møtte aldri Jesus

Teologi er et spennende fag. Med utgangspunkt i religiøse tekster forsøker teologene å forstå troens bakenforliggende fundamenter. De er eksperter på alt fra språk til historie, kultur og kulturhistorie, arkeologi og antropologi, psykologi – og den noe mer problematiske gudelæren.

Selv er jeg ingen teolog. Jeg er en forfatter uten gudstro. Likevel fengsler tematikken meg så mye at jeg gjennom åtte thrillere har forsøkt å popularisere faget teologi. I min siste bok prøver jeg å formidle teologenes kunnskap om Paulus.

Likevel fikk han opphøye seg selv til apostel med kirkens velsignelse.

Ser vi bort fra åpenbaringen, står Paulus ribbet tilbake. Han møtte aldri Jesus. Han samtalte aldri med Jesus. Han vandret aldri med Jesus. Han lyttet aldri til Jesus.

Paulus tilkjennes 13 tekster i Det nye testamente. Teologene mener han bare har skrevet sju av dem.

Populariserte kristendommen

For å avgjøre om en tekst har troverdighet, legger teologer mange kriterier til grunn. Jo nærmere forfatteren sto Jesus, desto større troverdighet.

Paulus oppfyller i liten grad disse kriteriene. Likevel fikk han opphøye seg selv til apostel med kirkens velsignelse.

For å skape begeistring rundt Jesus, løftet Paulus ham ut av jødedommen. Han omskapte Jesus fra en barmhjertighetens moralfilosof og opprører i opposisjon til de romerske okkupantene til en åndelig fører, ja, en gud i menneskekropp. En som lover deg evig liv i paradis bare du tror på ham. En gud som elsker de fattige. En som døde for dine synder.

Ikke rart at Jesus appellerer til massene.

To tusen år etter korsfestelsen tror 2,5 milliarder mennesker fortsatt at Jesus var Guds sønn, han som døde for våre synder, unnfanget av Den hellige ånd og født av jomfru Maria.

Hos Paulus sto verken kvinner eller homofili høyt i kurs.

Blant dogmatisk kristne – alt fra kreasjonistene til indremisjonsfundamentalister – legges ordene til Paulus til grunn for forståelsen av Jesus. Men hvor representativ var Paulus for holdningene til Jesus?

Ulikt verdisyn

Hos Paulus sto verken kvinner eller homofili høyt i kurs. Disse arkaiske synspunktene – som vi kan kjenne igjen fra enkelte afghanske og pakistanske stammekulturer – dro han med seg inn i sin fortolkning av Jesus.

Som filosof var Jesus en talsmann for barmhjertighet, toleranse og medmenneskelighet. Jesus rangerte ikke mennesker. Han sa aldri et vondt ord verken om kvinner eller homofile. Tvert imot: Jesus omga seg med kvinnelige disipler og rådgivere.

Jesus vil vi skal omfavne alle våre medmennesker med hjertevarme, kjærlighet og respekt. Også dem som elsker noen av sitt eget kjønn.

Bibelsk barbari

Det slutter ikke å forundre meg at mange kirkelige autoriteter velger å lytte til Paulus fremfor Jesus i slike spørsmål. Er det fordi han passer bedre til deres egne fordommer?

Det hersker ingen tvil om at det er mange tvilsomme sider ved Bibelen. Særlig Det gamle testamente var preget av holdninger som ikke hører hjemme i vår tid. Mange av dem er heldigvis forkastet for lenge siden. Store deler av kirken har omsider tilkjent kvinner samme likeverd som menn.

Bibelen rommer mye grums.

I spørsmålet om homofili, derimot, skyver de fundamentalistiske kreftene Bibelens anakronistiske og hatske holdning til homofile foran seg.

Bibelen rommer mye grums. Også om de homofile. Moses ville drepe dem. Heldigvis har Jesus, Det nye testamente og kristendommen ryddet mye gammeltestamentlig barbari til side. Slik den moderne tid har glattet over Paulus’ problematiske syn på slaveri og kvinner.

Men det forkvaklede, antikristelige homosynet til mannen som aldri møtte Jesus – det trykker konservative deler av Kristen-Norge til sitt bryst.

(Kopiert fra Nrk.no i dag. )

Og her er nok mange spørjeteikn frå mi side, dei får liggja så lenge.