Paulus’
brev til efeserne.
Av Peter Fjellstedt.
Oversatt av Nils Dybdal Holthe.
Innledning.
Efesus var en meget stor, rik og kjent
handelsby i Lille-Asia. Den lå ved en vik i Middelhavet.. Der var det berømte
Diana-templet, og avgudsdyrkelsen skjedde med stor prakt og herlighet(?). Denne
byen var også berømt som lærdomssete. Handel og kunnskap førte der mange
mennesker sammen. Hellas og Østerlands ulike utdannelse, avgudsdyrkelse, sed og
skikk kommer her i berøring med hverandre mer enn på noe annet sted i hele den
gamle verden.
På
sin reise fra Korint til Jerusalem, som beskrives i Apg. 18, 19-22, forkynte
Paulus evangeliet i Efesus. På sin neste reis var han i Efesus i nærmere tre år
fordi denne byen var et viktig midtpunkt. Fra denne byen kunne de sende evangeliet
til mange folk. Men her var også evangeliet særlig utsatt for faren for å bli
forfalsket ved sammenblanding med verdslig visdom og hedensk lære. Ved forkynnelsen
av evangeliet oppstod her en stor kristen forsamling. Både jøder og hedninger
ble omvendt, Apg. 18, 19-28; kap. 19.
De
kristne som først hadde vært jøder, ville også i Efesus ha en førsteplass
framfor de som hadde vært hedninger. Slik var det også i Galatia, og de ville
blande jødedom inn i kristendommen. Dessuten oppstod det visse vranglærer i Lille-Asia,
særlig i Kolossæ. Og de påstod at man ikke kunne komme i samfunn med Gud bare
ved Kristus, men også ved engler.
For
å befeste de kristne i deres tro på frelsens rene ord, ville han gi dem et klarere
ord om Kristus i et brev. Han ville også skrive om menighetens salige samfunn
med Kristus og advarsel mot all villfarelse og alle synder. Derfor skrev han
dette brevet til forsamlingen i Efesus i løpet av de to årene han var fange i
Rom, Apg. 28.
Apostelen
beviser at de omvendte hedningene hadde like mye del i nådens rikdommer i
Kristus, som de omvendte jødene, og Åndens enhet mellom de troende blir
forklart for dem. I motsetning til avgudsdyrkelsens forfengelige, ytre glans,
framstiller apostelen Kristi forsamlings indre herlighet og åndelige rikdom. Mot
den verdslige visdommens forførende skinn stiller han opp den himmelske visdom,
som åpenbarer mye av de guddommelige og evige hemmelighet for oss.
Brevet
slutter med en lang og utførlig advarsel mot de synder og fristelser som de
kristne er utsatt for ved sitt naturlig fordervelse, verdens eksempel og
fristelser og gjennom satanisk innflytelse. Disse fristelser var ganske store
og kraftige, særlig i Efesus. Apostelen viser da at bare ved Guds nåde og
Åndens våpen er det mulig å vinne seier over åndelige fiender.
_____________________
1. kapittel.
Apostelen takker Gud
for hans nåde i Kristus og ber for menigheten der.
V. 1-2: 1. Paulus, ved Guds vilje Jesu Kristi apostel - til de hellige i
Efesus, som tror på Kristus Jesus. [Apg 18: 19 ff. 19: 1 ff. 1Kor 1: 1. 2Kor 1:
1. Kol 1: 1.]. 2 Nåde være med dere og
fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! [Rom 1: 7. 1Kor 1: 3. 2Kor 1:
2.]
Disse kristne kalles hellige og troende! De
som i troen er forent med Kristus, har fått del i hans rettferdighet og
hellighet. Denne apostoliske hilsen gjelder ikke bare de troende i Efesus, men
alle rette medlemmer av Kristi kirke til alle tider. Du som i troen leser
dette, til deg sier Den Hellige Ånd: Nåde være med deg og fred osv. Paulus
innskjerper her særlig den sannhet at han var Jesu Kristi apostel ved Guds
vilje til å forkynne evangeliet. Ved det var de blitt kristne, og derfor talte
Kristi Ånd nå gjennom ham i dette brevet.
V. 3: I det himmelske, egentlig står
det: i de himmelske (rom), det er i himmelen. De som i troen er forent med Guds
Sønn, har Gud til far ved ham, og de er i ham også forent med himmelen samt med
himmelske ting og det himmelske vesen. I troen på Jesus er sjelen liksom løftet
opp fra jorden til himmelen og lever i en himmelsk verden.
Den
åndelige velsignelse består i kunnskap om frelse, troens rettferdighet, det nye
livet i Kristus, Den Hellige Ånds nådegaver, det nye sinn, den nye vilje, de
nye krefter, Åndens frukt, den sanne kjærligheten, frelseshåpet, fred og glede
i Den Hellige Ånd osv. Alt dette får de troende av nåde. Denne åndelige
velsignelse tilhører de troende ved Kristus, og den fulle nytelse av dem er
gjemt i himmelen for dem. Mat. 6, 20; Kol, 1, 5; 2. Tim. 1, 12.
Og
disse himmelske skatter som beskrives videre i det følgende, skulle de troende
velsigne, takk og love Gud for. Abraham fikk velsignelsen ved tro, og i Kristus
går løftet om velsignelse i oppfyllelse.
V. 4: Før verden var skapt, forutså Gud
at mennesket skulle falle i synd. Og selve skapelsen kunne ikke skje, om ikke
Guds Sønn i det guddommelige råd hadde blitt ”løftesmann” og påtatt seg og
gjenløse den slekten som skulle blir skapt og falle i synd, og føre den tilbake
til Gud. I denne forløser, den enbårne Sønnen, forutsåg Gud alle som skulle bli
frelste ved ham og utvalde dem i ham, før verdens grunnvoll ble lagt. Etter
denne utkåring kalles og samles sjelene til Kristus. Dem som han forut kjente,
dem har han også forut bestemt at de skulle være lik hans Sønns bilde. Og dem
han har forut bestemt, dem har han også kalt, og dem har han også rettferdiggjort
osv. Rom. 8, 20-30. I denne rettferdighet i Kristus er de hellige og
ustraffelige for hans åsyn.
V. 5-8: Utkåringen og gjenløsningens
høyeste mål er Guds ære og pris for hans nådes herlighet. Det skjer ved at hans
evige kjærlighet blir åpenbart ved at syndere blir frelst. Og det skjer på en
ny og uventet og forståelig måte, til og med for englene. Se 1. Pet. 1, 12.
Dette mål innbefatter slik menneskenes frelse. Og Guds kjærlighet og vilje til
meddele seg til skapningen blir derved tilfredsstilt på den herligeste måte.
Syndere blir benådet i den elskede Sønnen og blir Guds barn gjennom ham. I ham
har vi forløsningen (løskjøpelsen) ved hans forsoningsblod, som er løsepengen.
Gjenløsningens frukt for oss er syndenes forlatelse, og ved den er hans nådes
rikdom åpenbart på oss. Åndelig visdom og forstand som gis oss gjennom ordet
ved Den Hellige Ånd, er liksom veiledningen til alle andre åndelige rikdommer.
Alle disse rikdommer blir gitt oss bare av Guds nåde for Kristi skyld alene,
uten vår skyld og verdighet. Nettopp derfor kalles den Guds nådes rikdom, de
flyter ut fra den evige kjærlighetens uendelige fylde.
V. 9-12: På den måten har Gud gitt oss
sin nådes rikdom med all visdom og forstand, ved at han i sitt ord har kunngjort
oss det som før var en hemmelighet og skjult i hans vilje, nemlig beslutningen
om gjenløsningen. Loven og profetene innholdt mye av Guds viljes hemmelighet,
men denne hemmelighetsfulle, herlige åpenbaring er gitt oss da Sønnen kom i
kjøt. Han har gitt den etter sin gode vilje, det er en fri ufortjent nåde, som
det ikke finnes noen grunn til i oss, men bare i ham selv, i hans evige
kjærlighet. –
Ordene
i v. 9: som han forut fattet hos seg selv, uttrykker kraftig at beslutningen om
frelsen har gått ut fra Gud alene av bare nåde. I v. 10 bestemmer apostelen hva
endemålet er med denne nåde i Kristus. Ved synden er den falne menneskeslekt
skilt fra Gud og har satt seg selv under et annet overhode, nemlig slangen. 1.
Mos. 3, 1-6; Joh. 8, 44. Men også før syndefallet var gjenløsningen bestemt i
Guds råd. Etter fallet ble gjenløsningen lovet oss, og da tiden var fullkommen,
kom Kristus og ble en forsoning for våre synder. Han ble vår profet, øvsteprest
og konge. Ved troen blir vi lemmer på ham, og han er vårt hode. Og så blir vi
gjenforent med Gud og trer igjen in forbindelse med de hellige engler. For
Kristus er også deres overhode, om ikke han er deres frelser for de behøvde
ingen frelser. Hele Guds skaperverk er et eneste stort rike, og dette store
rike ble ødelagt ved syndefallet. Det galdt alt han skapte og hadde slik en
ødeleggende innflytelse både på himmel og jord. Gjennom Kristus oppheves denne
ødeleggelse, og alt skal igjen bli til enhet, bli fullkommen og forherliges i
ham. Og på ham hviler løftet om en ny himmel og en ny jord.
Om
utkåringen etter hans beslutning, se v. 4. Det er gjennom denne utkåring de
trofaste har fått arvedel i Kristus Jesus. Og beslutningen om denne utkåring
har også blitt iverksatt gjennom Guds frie nåde og hellige velbehag. I Kanaans
land hadde Israels stammer og familier sine bestemte deler. Og som det lovede
land var et forbilde på nådens og herlighetens rike, så er hver og ens arvelodd
i det landet et forbilde på alle troendes uforgjengelige arv i nåderiket og
herlighetsriket. Hver frelst sjel blir til pris for Guds nådes herlighet, se v.
6. De som før sin omvendelse var jøder, som apostelen, hadde alt før håpet på
Messias, men nå hadde de ved troen på ham fått dette håp oppfylt.
V. 13-14: Også dere som før var hedninger,
har fått frelse etter at dere fikk sannhetens ord. Og da dere trodde dette, har
dere fått Den Hellige Ånd som var lovet. Den Hellige Ånds gave er et pant og et
bevis på at forløsningen er endelig fullført og også at dere er blitt forløst.
For det er Den Hellige Ånd som har ført dere til Kristus og gjort dere
delaktige i hans rettferdighet. Det er Den Hellige Ånds gave i dere som er
pantet på at dere alt nå har forløsningen og skal få en fullkommen forløsning
og den evige arven. Med Den Hellige Ånd er de troende beseglet som Guds eiendom.
Og denne besegling består i Den Hellige Ånds vitnesbyrd at de er Guds barn ved
troen på Kristus. De bør også prise Gud for denne besegling.
V. 15-23: Visdommens og åpenbaringens Ånd
(v. 17) har disse kristne alt fått, for de levde i troen på Guds Sønn. Og
evangeliets hemmelighet var blitt åpenbart for dem, men apostelen ber om at de
må få ennå mer av disse himmelske gaver.
I
denne bønnen kaller han Gud Herlighetens Far, som den evige kilde av lys og liv
og alt herlig. Det gjelder både den usynlige og den tilkommende verden. Av seg
selv kan menneskene aldri har en rett kunnskap om Gud, for til det behøver vi
en åpenbaring av Gud selv og opplysning av Guds Ånd (v. 18). Vi må få hjertets
opplyste øyne. Det er ikke en opplysning som bare gjelder forstanden, for den
gjør hjertet mørkt og kaldt. Det naturlige lyset i oss, forstanden, fornuften
og hjertet, er ved synden forblindet ig åndelige ting og behøver å bli salvet
med Guds Ånds øyensalve. Åp. 3, 18. Og hans lys må lyse inn der om mennesket
skal få kunnskap om frelsen. I dette lyset lærer sjelen Gud å kjenne, og den
han har utsendt, Jesus Kristus, synden og nåden, forsoningen, den nye fødsel,
helliggjørelsen, Guds kraft og rikdommen i den himmelske arven.
Begynnelsen
av denne herligheten har de hellige allerede. Hellige kalles de som lever i
troen på Kristus, selv om arvesynden og mange skrøpeligheter henger fast ved
dem. V. 19. Troen er slik en virkning av Guds sterke og mektige nåde, og dette
verk forsetter i den sjel som lever i troen. Det skjer ved at hans nådes Ånd
forstetter å virke på den troende, for å berede dem for den evige herligheten.
V. 20.
Et
en synder blir vakt, tror på Kristus og fornyes i ham, er en virkning av den
samme mektige kraft, som Gud viste på Kristus da han reiste ham opp fra den
legemlige død og opphøyet ham på herlighetens trone i himmelen. V. 21. Her
forklarer Paulus nærmere hva det betyr at Kristus sitter ved Faderens høyre
side. Han er i den menneskelige natur ikledd Guds allmakt, opphøyet til Herre
og konge ikke bare over den gjenløste menneskeslekten, men også over alt herredømme,
velde, makt og myndighet i himmelen (kap. 3, 10; Kol. 1, 16). Han er også satt
over alle usynlige åndemakter i himmelrommet (Ef. 6, 12), og over alt som kan
kalles høyt og herlig både i denne og den kommende verden skal Kristus regjere.
V. 22. Kol. 2, 10.
Slik
er Guds råds beslutning om Kristus slik utført (v. 10) at han er satt til hode
over forsamlingen (menigheten) og til herre over alle ting, over alle himler og
himmelske hærskarer, samt over denne verden og over djevelen og hans engler.
Alle hans fiender er lagt og skal legges under hans føtter, og i Jesu navn skal
alle kne bøye seg, deres som er i himmelen, på jorden og under jorden. V. 23.
Fil. 2, 10.
Menigheten
(forsamlingen), som er Kristi åndelige legeme, kalles hans fylde, dvs. at hans
herlighet, alle hans guddommelige egenskaper åpenbares i den. Den er alt hans
synlige åpenbaring på jorden, men han oppfyller den med fylden av sine
egenskaper, gaver og kraft, og seg selv både med sin guddom og menneskelighet,
med hele sin Ånd og med sitt forklarede legeme og sitt forklarede blod lever i
de troende og oppfyller dem, slik at han er deres liv. Derfor kalles
menighetens hans fylde.
Dessuten
er Kristus også med hensyn til den menneskelige natur alle steds nærværende.
Det menneskelige er opphøyet til fullkommen forening med guddommen og har del i
alle guddommens egenskaper. Han regjerer over alt og oppholder alt, som det
forklarede allmektige gudmennesket. En slik konge er det som de troende
tilhører og tjener, Jesus Kristus, Herren allmektig, høylovet i evighet.
2.
Kapittel.
Jøder og hedninger er like
delaktige i Kristi forsoning.
V. 1-5: Også dere som nå har fått
åndelig liv ved troen, så vel som oss, har Gud gjort levende med Kristus, Gud
er den som oppvakte Kristus fra de døde, v. 5. Før var dere åndelig døde ved
deres overtredelse og synder. Menneskenes tilstand i synden er åndelig død, for
sjelen er vendt bort fra Gud. Den lever ikke i ham og verken kan eller vil bli
hellig og ren fra synden og gjøre Guds vilje.
Denne tilstand er
begynnelsen til den evige død, om mennesket ikke blir født til åndelig liv
Ved troen på Kristus. Før (v. 2), nemlig før deres omvendelse, levde
dere etter denne verdens skikk eller på verdens vis. Denne vandring var etter
ham som er fyrste over luftens makter, over vantroens ånd, slik at dere adlød
hans vilje og var underlagt ham, han var deres herre, og dere var hans
undersåtter. Denne fyrste er djevelen, og han omgir oss som den luften vi lever
i, og han er med sine onde ånder nærværende over alt på jorden. Han rike
strekker seg så langt som luften rekker, slik at intet menneske kan finne noe
sted i verden der den onde åndsmakt ikke er.
Synden er hans verk, og
gjennom synden har mennesket kommet under hans velde. Han har gjennom
syndefallet plantet inn i mennesket synden og døden, en vond vilje og en syndig
natur. Når evangeliet blir forkynt, virker han vantro så langt han formår hos
de åndelig døde, slik at de ikke skal bli omvendt til Kristus og få lys og liv
i ham. V. 3.
Ikke bare de som var hedninger,
men også de som var jøder og navnkristne, men blir omvendt til Kristus, de har
også før vandret i sitt kjøds og den falne naturs lyster. Av natur eller ved
den naturlige fødsel er intet menneske Guds barn, men de er født av syndig sæd
som syndere. Og alle er vredens barn og derfor under lovens forbannelse. Gal.
3, 10. Mens Gud er ånd, hellig og rettferdig, så strider den åndelige død og en
syndig tilstand og alle de onde fruktene av dette fordervet, at kjærlighetens
ild blir en vredens ild for de åndelig døde. Gud var ikke hellig og rettferdig
om han ikke var vred over synden og straffet den. Et vredens barn er hver og en
som er død i vantro og synd, selv om han er døpt og kalles en kristen. Har du
ikke tatt imot Jesus i ditt hjerte og blitt et Guds barn (Joh. 1,12), så er du
ennå et vredens barn. V. 4.
Ved Guds uendelige
barmhjertighet og kjærlighet har gjenløsningen skjedd. For så elsket Gud verden
at han gav sin enbårne Sønn. Og ved samme barmhjertighet gjør han alle de som
tar imot frelsens nåde til Guds barn. Han gjør dem levende i Kristus og vekker
dem opp fra åndelig død til åndelig liv. V. 5.
Gjenløsningen var bestemt
i Guds råd før verden var skapt, den ble fullbyrdet på Golgata før vi var født,
og mens vi ennå var døde i synden ble vi grepet av nåden. Alle gjenfødte har
fått åndelig liv i Kristus, som en helt fri og uforskyldt nådegave ved den nye
fødselen. Og den er Guds Ånds gjerning og ikke vår egen. Slik beror vår frelse
på Guds barmhjertighet. Vi har ikke først elsket ham, men han har elsket oss
først. 1. Joh. 4, 10. At Gud oppvakte Kristus fra de døde var det herligeste av
alle underverk. Men det er også et under og en ny skapelse når Gud vekker opp
åndelig døde mennesker til åndelig liv og forener dem med den oppstandne
Kristus, slik at de har evig liv i ham. Dette nye liv i Kristus ved troen er
allerede her i tiden et salig liv i håpet om den fullkomne forløsning og den
evige herligheten.
V. 6-7: Ved syndefallet ble menneskenaturen
syndig. Alt det som innbefattes i uttrykket: Guds bilde, ble fordervet og
vanstelt. Og i stedet fikk mennesket noe av slangens art og bilde, en formørket
forstand, vond vilje og åndelig død osv. Samfunnet med Gud og den himmelske verden
ble avskåret. De som ble åndelig oppvakt og kommet til liv i Kristus, er i
dette samliv med ham innsatt igjen i himmelen. De er blitt gjenforent med Gud.
Han gir dem himmelske gaver og krefter. I troen og kjærligheten er de vendt mot
himmelen, deres samfunn og borgerskap er i himmelen, de har fellesskap med de
fullkomne rettferdige ånder og den utallige engleskaren. Hebr. 12, 22f.
Guds barn har samfunn med
alt dette himmelske ved Kristus, som er hodet over alle ting. Vantroens barn
tilhører bare jorden med hjerte og sinn, og lever bare et jordisk liv. De som
dør i sine synder, faller i den evige død. Guds vilje er å åpenbare og bevise
sin nådes uendelige rikdom ved det falne menneskes frelse i Jesus Kristus. .
Kap. 1, 6-7. Og denne nådes rikdom får vi en begynnelse på nå, men i den
kommende herligheten skal den bli åpenbart og meddelt i uendelig fylde. Gal. 4,
1-7.
V. 8-9: Ennå tydeligere enn før viser
apostelen her at det er av bare nåde frelsen er skjedd i Kristus, og at til og
med troen er en Guds nådegave. Er nå frelsen ikke fullbyrdet av og i oss, men
av Gud i Kristus, så er den et verk av Guds nåde alene. Og det får mennesket
bare ved troen. Men mennesket er døde i synden, og kan like lite virke tro hos
seg selv, som en legemlig død kan gjøre seg selv levende, uten at Den Hellige
Ånds gjerning skjer ved ordet om Kristus.
Våre naturlige egenskaper
og naturlige dyder og gode gjerninger kan slik aldri bli grunn eller middel til
vår frelse. Med gjerninger menes her alt det et menneske kan gjøre ved egne krefter
og møye. Hver og en kan slik bare takke Herren alene for frelsen, og alle menneskers
ros er utelukket. Se Rom. 11, 6.
V. 10: Alle gjenfødte mennesker er Guds
verk og en ny skapning i Kristus. Å gjøre det åndelig døde menneske levende og
gi det et nytt sinn, ny vilje, nye krefter og åndelig samfunn med Gud, er en skapelse
både av Guds allmakt og av Guds kjærlighet og nåde. Den nye skapningens grunn
og livskilde er Kristus. Så lenge mennesket ikke lever i Gud ved troen og
virker i kjærligheten, kan det umulig gjøre noe som er godt for Gud. For alt
det mennesket gjør, flyter fra en uren kilde, fra dets egen vilje og ikke fra
Guds Ånd. Alt det mennesket gjør i denne tilstand er døde gjerninger, mens
livet i Kristus mangler. For uten tro er det umulig å tekkes Gud.
Men de som har det nye
livet, er av Gud selv ved den nye fødselen skapt til gode gjerninger. De er
bestemt til det gjennom utvelgelsen, kap. 1, 4. Og når de lever i Kristus, blir
de drevet av Guds Ånd til å gjøre det han vil. Og da blir gjerningene gode, for
de er virket av Kristi Ånd i Guds barns hjerte. De er hans eget verk og
innsvøpt i Kristi fullkomne fortjeneste. Gud ser de troende og også deres
gjerninger som innesluttet i Kristus.
V. 11-13: I kjødet, v. 11, er etter den
ytre avstamming. Den ytre omskjærelsen var tegnet på nådepakten med Gud. Og
denne pakten har nettopp sin grunn i Kristus, og derfor fikk man del i den ved
troen også i Det gamle testamentet. For Abraham som fikk løftet og omskjærelsen
som tegn, innsegl og bekreftelse på troens rettferdighet (Rom. 4,11), ble
rettferdig ved troen på løftet, og løftet viste til Messias.
Omskjærelsen avbilder den
nye fødsel, som ved Kristus liksom skjærer bort det gamle menneske, synden og
fordervelsen, og det nye menneske blir født. Det er hjertets omskjærelse. Ved
denne omskjærelse er også dere nå i den hele åndelige pakt med Gud, dere som er
i Kristus Jesus, selv om dere før ikke var jøder, men hedninger, og selv om
dere før var som fremmede uten samfunn med Kristus, uten Gud og uten håp.
Den som ikke er et Guds
barn i Kristus, kjenner ikke Gud, frykter ikke Gud og elsker ikke Gud. Han har
heller ikke håp om den evige frelse. Nærheten eller fellesskapet med Gud er grunnet
på Kristi blod. Den er en blodspakt, og Kristi blod er også Guds barns
livskraft, som de lever ved i Gud og har del i Guds natur. 2. Pet. 1, 4.
V. 14-16: Kristus er ikke bare
fredsstifter, men han er selv vår fred: i ham har vi fred med Gud. Guds
fredstanker over oss og ikke tanker til ulykke. Jer. 29,11. I ham er våre
synder forlatt og utslettet, i det at hans død drepte fiendskapen, dvs. Guds
vrede og forbannelse. Vi hadde brutt Guds lov, og derfor taler den dom og
forbanning over oss. Den forkynner bare fordømmelse, 2. Kor. 3,9, og var den
skillemur som stengte for adgangen til Guds kjærlighet og nåde, slik som skyldbrevet
(Kol. 2, 14) vitnet og anklaget oss.
Dette skyldbrevet
(handskrift), er budets lov i forskrifter som fiendskapet kom av. Den har han
gjort til intet og opphevet den ved sitt kjød, dvs. sin offerdød i vårt sted,
slik at loven som fikk sin rett i Kristi lydighet og død, ikke nå står over oss
og befaler oss, truer og dømmer oss. Dermed har Kristus åpnet en vei for oss
til Guds nåde, uten at loven hindrer oss. Og han selv er denne åpne veien. Jeg
er veien, sier han. Joh. 14, 6. Dette har han gjort for at han skulle skape ett
eneste menneske av de to, jøder og hedninger.
Denne skapelsen skjer ved
troen, der vårt fiendskap mot Gud tas bort fra vårt hjerte, slik ar vi kan
elske Gud, som først elsket oss. 1. Joh. 4, 19. Og det gjorde Kristus ved å
stifte fred mellom Gud og oss. Slik har han forsonet dem begge, jøder og
hedninger, i ett nytt legeme. Det var i hans eget legeme som døde, og i en
forsamling, fordi forsamlingen er Kristi legeme som han forsonet med Gud. For
han utslettet både Guds fiendskap, vrede, forbannelse og skaffet dem Guds nåde
og Åndens gaver. Ved dem fødes en ny slekt av jøder og hedninger ved troen, som
er ett i Kristus og de har Guds fred i ham og fred innbyrdes.
Dette skjedde på korset,
v. 16, dvs. ved hans blod på korset. Der drepte han fiendskapen og stiftet fred
mellom Gud og oss. Dette skjer videre når han dreper fiendskapen i våre hjerter
og skaper fred mellom oss som tror og Gud. Slik er Kristus vår fredsgrunn og
fredskilde. Her skjer foreningen mellom jøder og hedninger til et åndelig
broderskap og et Guds husfolk. Hedningene har slik ved Kristi forsoningsdød
trått inn i samfunn med Israel. Dette Paulus framstille her.
Loven som skillemur, så
vel mellom Gud og den syndige menneskeslekt, og mellom jøder og hedninger, er
avbildet i templet gjennom forhenget mellom det hellige og det aller helligste.
Dette forhenget stengte inngangen til nådestolen. At dette forhenget revnet ved
Jesu død, og derved gjorde synet på nådestolen fri, var et synlig tegn på at nå
var adgangen til Gud fri gjennom Jesu offerdød for det syndige menneske. Alle,
både jøder og hedninger, som ved troen på ham ble skapt til et nytt menneske,
utgjør et åndelig legeme, som han hodet for.
V. 17: Dette fredsbudskapet er et evangelium
som forkynnes for jøder og hedninger og ikke gjør forskjell på noen om de er
nær eller langt borte fra Guds rike i sin naturlige tilstand. Frelsen av nåde
tilbys alle.
V. 18: Gjennom Kristus som vår
mellommann er adgangen til Faderen åpen for både jøder og hedninger. Til de
siste hører også alle som nok kalles kristne, men som ennå har hedenskapen i
hjertet. De er alle kjøpt med Kristi blod, og blir kalt til å komme til Gud i
Kristus for å bli ett legeme og en ånd med ham.
V. 19: Kristi åndelige legeme er en ny
slekt, som tilhører den nye stamfaren Kristus. De er Guds husfolk og ikke gjester
og fremmede slik som noen bodde blant Israels folk, men de hadde ikke del i pakten,
gudstjenesten og i Israels håp.
V. 20: Kristi forsamling blir flere
steder sammenlignet med et tempel, et åndelig hus som blir oppbygd til en Guds
bolig. Se 1. Pet. 2, 5; Ef. 2, 22. Kristus er hjørnesteinen eller grunnvollen.
Den hellige Skrift som menigheten i Kristus er bygd på, kalles profetens og
apostlenes grunnvoll. Åpenbaringens ord blir gitt gjennom dem.
V. 21: Herrens åndelige tempel er en
levende bygning, som uopphørlig bygges og vokser i livssamfunn med hjørnesteinen.
På den hviler alle troende som levende steiner.
V. 22: Som tabernaklet i ørkenen og
templet i Jerusalem var en Guds bolig og et bilde på forsamlingen (menigheten),
slik kalles også her menigheten selv en Guds bolig som han bygger for seg selv.
I denne bolig bor han selv ikke bare der i sin alminnelighet, men han bor i
alle gjenfødte mennesker personlig. Vet dere ikke at dere er et Guds tempel, og
at Guds Ånd bor i dere? 1. Kor. 3, 16; 2. Kor. 6, 16. ”Om noen elsker meg, da
holder han mitt ord, og min far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta
bolig hos ham.” Joh. 14, 23.
3.
kapittel.
Apostelens tjeneste (embete)
mellom hedningene. Forbønn og takk.
V. 1: Paulus var fange i Rom, og dette
led han for evangeliets skyld, og han forkynte særlig for hedningene. Dette
henger nær sammen med v. 14.
V. 2: Om dere ellers har hørt, dvs. om
dere har forstått det rett.
V. 3: Hva denne hemmelighet består i,
ser vi i v. 6.
V. 4-5: Den – er Kristi hemmelighet.
Også lærere (forkynnere) i det nye testamentets tid kalles profeter, kap. 4,
11. Ikke bare apostlene, men også andre lærere i Kristi kirke fikk Den Hellige
Ånds gave til gjerningen, om i ulikt mål. Alle evangeliets lærere (forkynnere)
til alle tider må ha tatt imot Den Hellige Ånds gave til sin tjeneste. De må
eie det nye livet, det åndelige lys og et indre kall av Herren selv. Ellers kan
de ikke være rette lærere, men blir leiehyrder.
V. 6-7: Dette var hemmeligheten som var
åpenbart nå, at hedningene også er medarvinger til frelsesløftet i Kristus. Så
vel hedninger som jøder kalles ved evangeliet til å få den samme rettighet til
den himmelske arven og å bli lemmer på det samme åndelige legemet det Kristus
er hode. I ham blir alle som tror, delaktige i hele det store nådeløftet.
Apostelembetet var en gave
av Guds ufortjente nåde, slik frelsens gave er. Ved Guds kraft ble forfølgeren
Saulus en Jesu Kristi apostel til hedningene.
V. 8: Paulus kaller seg den aller
ringeste, den minste. For jo mer Gud opphøyer, jo dypere blir et menneske
ydmyket. Det vonde det finner i seg, er alltid større og verre i menneskets
eget øyne, enn det det ser hos andre. Derfor kan det ikke tro at noen er verre
enn en selv, og derfor kan det med sannhet sette seg under alle andre. Se 1.
Kor. 15, 9-10; 1. Tim 1, 12-14. Kristi uransakelige rikdommer er hele
forsoningsnådens uendelige skatter med Den Hellige Ånds gaver og krefter og
hele den tilkommende herlighet.
V. 9: Gud som har skapt alt ved
Kristus (Joh. 1,), har også i Kristus før skapelsen bestemt gjenløsningens
hemmelighet. Guds Sønn som Menneskesønn skulle senere fullføre den, og ved
evangeliet bringes det fram i lyset for alle mennesker, for at de som tror
dette budskapet skal bli frelst. På denne måten er den nye skapelsen grunnlagt,
og er liksom kjernen og livet i den ytre skapelsen. Og gjennom den skal hele
allmaktens rike fullendes og forklares, når Guds barn blir åpenbart. Rom. 8,
18-22; 2. Pet. 3, 13.
V. 10: Ved Kristus som vår mellommann,
som Gud og menneske, som offerlam og seiershelt, øvsteprest og konge har Guds
uutgrunnelige visdom blitt åpenbart ikke bare for menneskene, men for
herredømmet og maktene i himmelen, nemlig de høyeste og mektigste englemakter
og engleskarer. For heller ikke disse kunne aldri forestille seg denne
uendelige visdom og kjærlighet i guddommen, som ble åpenbart da Guds Sønn ble
menneske og led døden for å frelse syndere. 1. Pet. 1, 12.
Denne visdommen åpenbarer
seg i menigheten på mange måter. ”Selv om englene i himmelen er oppfylt av Gud,
erfarer de daglig i kristenheten nye nådegaver som Gud daglig gir. Kristus sier
også at englene gleder seg over en eneste synder som omvender seg. Luk. 15, 10”
(L.). (Luther).
V. 11: Etter det forsett som Gud fattet
i Kristus, måtte alt dette nå bli kunngjort, v. 10. Kristus og forsoningen og
den nye skapningen i ham var innholdet i dette evige råd.
V. 12: I troen på Kristus har vi tilgang
til Faderen og til hans nådes rikdommer med all tillit og glad frimodighet.
Kap. 2, 18; Hebr. 4, 16.
V. 13: Derfor, etter at jeg har fått
apostelembetet av Kristus, ber jeg om at dere ikke blir motløse og tvilrådige,
om jeg må lide for hans skyld. Jeg lider også for deres skyld, for det skjer
for min og deres felles tro og bekjennelse. Min lidelse gjelder derfor også
dere og fører til deres ære eller herlighet, da det beviser at vi har del i Kristus.
Mat. 5, 11.
V. 14: Her tar apostelen opp på nytt det
han begynte med i v. 1: at han i sitt fangenskap for evangeliets skyld bad
inderlig at hans lidelse ikke måtte gjøre Kristi forsamling motfallen og føre
til skade for den. Ingen måtte tenke at apostelens lidelse var et tegn på Guds
mishag mot ham. I fristelsens stund kunne den tanken oppstå, at om han var en
Herrens apostel, så skulle den allmektige Herre ikke latt han komme i
fangenskap og lide så mye.
V. 15: ”Alt det som fra faderen kommer”
(sv.). Grunnteksten har: Av hvilken all slekt i himmel og på jord er nevnt, som
Luther fritt gjengir slik: ”Som er den rette far for alt som kalles barn i
himmelen og på jorden” (slik også norsk. O.a.). Slik har engler og mennesker
sin opprinnelse fra ham. Den himmelske Far er også som skaper far for alle.
Men på en særlig måte
sikter Guds herlige fadernavn på at han i den enbårne Sønnen er alle de
troendes far. Han er vår Herre Jesu Kristi Far, når vi er lemmer på Kristi
åndelige legeme. Da blir vi drevet av Guds Ånd og er Guds barn, og da kan
barmhjertighetens Far ikke glemme oss.
V. 16: Det innvortes menneske er det
nye livet i Kristus, den nye vilje, den nye skapning som er virket av Den
Hellige Ånd ved forkynnelsen av evangeliet hos dem som tror. At dette innvortes
menneske må styrkes hos de troende ved Den Hellige Ånd, er apostelens bønn. Og
dette må skje etter Guds herlighets rikdom, i så rikt mål som hans allmakt,
kjærlighet og visdom kan gi oss.
V. 17 : Det er nettopp ved troen at
sjelen tar imot Jesus Kristus, slik at hjertet blir hans tempel og bolig. Skal
Kristus fortsatt bo der, må også troen fortsette. Og det er nødvendig at det
indre menneske blir styrket og vokser, for ellers svinner den bort. Troen er
selve roten, som Guds barn er vokst inn i Kristus ved, Joh. 15, 1-10.
Og kjærligheten, som er
troens ypperste frukt eller livsytring, strømmer ut av den himmelske kraft som
troen alltid henter fra ham, slik som grenen syger kraft fra stammen. Denne
kraften drar sjelen alltid tilbake til Kristus, som er livsgrunnen. Men han
drar også sjelen til alle som Kristus har gjenløst, for om mulig å lede dem til
ham. For de er hans dyrkjøpte eiendom. Om vi ikke vokser i kjærligheten så vi
ikke blir grunnfestet i den, så svinner også troen. Jo mer vi vokser i Kristi
kjærlighet, desto mer får vi del i hans gaver og krefter.
V. 18: For at dere skal kunne forstå,
som alle de hellige bør forstå: bredden, lengden, dybden og høyden av Guds
kjærlighets råd i Kristus. Bredden omfatter alle mennesker over hele jorden.
Lengden strekker seg gjennom alle tider, helt til dommedag. Dybden innebærer
uransakelig visdom i utførelsen av Guds råd, og høyden eller endemålet er en
uendelig herlighet. Er Guds kjærlighet plantet inn i våre hjerter, så må den
også være et bilde av hans kjærlighet. Den er da med forbønn og inderlig
velvilje for alle mennesker på hele den vide jord, og i lengden slik at vi ikke
går trett av å gjøre godt. Den strekker seg i dybden til de dypest falne og de
aller ulykkeligste og våre medforløste, og vi har det høye mål igjen at om
mulig å lede dem til høyden av evig salighet og herlighet ved Guds nåde i Kristus.
V. 19: Kristi kjærlighet overgår
kunnskapen, for den er uendelig. Men når sjelen ved tro tar imot hans
kjærlighet og lar troen virke i kjærligheten, da lærer den å kjenne
kjærligheten av erfaring slik man kjenner og nyter solens lys og varme uten å
ha en fullkommen kunnskap om det. I kjærligheten ligger et høyere mål av lys og
kraft enn mennesket noen gang med sin fornuft og med sitt vett kan forstå, selv
om den er blitt opplyst av Guds Ånd. ”Å elske Kristus er noe høyere enn å kunne
preke mye” (Luther). 1. Kor. 8, 1: ”Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten
oppbygger.”
Guds fylde, kap. 1, 23, er
fylden av hele hans guddomsvesen, som nå i Kristi forklarede menneskenatur vil
meddele seg til menneskene, slik at de som er i Kristus får del i Guds natur.
Gud vil at Åndens mange gaver og krefter, livet, lyset, nåden, kjærligheten,
freden osv. rikelig må strømme inn i de troendes hjerter og oppfylle dem, slik
Guds herlighet før fylte tabernaklet. 2. Mos. 40, 34-35. Alt dette er
apostelens ønske og bønn.
V. 20-21: Apostelen lærer oss her at vi
ikke bare skal be om nådens gaver og krefter og alt det vi behøver av Herren,
men også takke og love ham for barmhjertighet og rikdom.
4. Kapittel.
Menighetens enhet. Vi skal avlegge
det gamle mennesket og ikle oss det nye.
V. 1: Se kap. 3, 1. De kristnes vandel
må stemme overens med deres høy og herlige kall: de er de helliges medborgere
og Guds husfolk i Kristus. Apostelens fangenskap for Herrens skyld og i hans
tjeneste skulle vise dem hans dype og inderlige alvor, og hvordan vi i Kristi
etterfølgelse skal forsake oss selv og lide tålmodig for hans skyld.
V. 2-3: På denne måten skal den sanne
kjærligheten vise seg virksom, se kap. 3, 17-19. De skal elske hverandre i Kristus,
bære over med hverandre i deres feil og svakheter, vise ydmykhet og mildhet i
hele sin omgang og beflitte seg på den enhet som Den hellige Ånd ved troen på
Kristus har skapt. Slik kan de bli forent i sannkjærlighet ved sannhetens og
fredens sterke bånd.
V. 4-6: De sanne kristne er Kristi
åndelige legeme. Og slik et legeme har ånd, har de kristne Kristi Ånd, Rom. 8,
9 og 14, og en og samme herlighet er målet for deres salige håp. De har en og
samme herre., en og samme tro, en og samme dåp, og Gud er deres felles Far. De
er hans barn ved troen på Kristus og ved dåpen til Kristus. Han er over alle,
slik at dere er under hans hellige beskyttelse og ledelse. Han virker gjennom
dere alle, slik hodet virker gjennom lemmene, og hans Ånd bor i dere, han selv
har sin bolig i deres hjerte. Og alt dette bør hos dere virke enhet, enighet,
kjærlighet og fred. For Gud kan jo ikke være uenig med seg selv, og lemmene på
samme legeme kan jo ikke kjempe mot hverandre. Om det blant Guds folk er strid
og tvister, uenighet, kritikksyke og ukjærlighet, så er det ikke Guds Ånd, men
deres egen ånd som driver dem. Rom. 8, 14.
V. 7: Skjønt gavene er mange, og nåden
viser seg på ulik måte og i ulike grader hos de sanne kristne, kommer de
likevel fra samme ånd. Derfor bør de aldri lede til å skille Guds barn fra
hverandre, men forenes til et hellig samvirke, slik legemets lemmer hver på sin
måte tjener hverandre, se 1. Kor. 12. Ettersom Kristus selv bestemmer gavens
størrelse, bør ikke de som har fått en stor gave, bli hovmodige. Heller ikke må
de som har fått en mindre gave, bli misunnelige.
V. 8: ”Derfor sier Skriften,” nemlig
David i Salme 68, 19. Denne profeti om Kristi himmelferd og om hans opphøyelse
ved Faderens høyre hånd, hans seier over våre fiender og hans gaver til menneskene,
seier apostelen er bevis på at alle de åndelige gavene i deres ulike mål har
Kristus selv delt ut, v. 7. Kristi opphøyelse på Guds trone, kap. 1, 19-22, så
vel som hans oppstandelse, beviste hans seier og at hele forsoningen er
fullført. Hans menneskelige natur er forklaret og fullkommen opptatt i den
guddommelige. Som mennesker er han da innsatt i allmektig kongemakt. Salme 2.
Med sin seier overvann han
synden, døden, djevelen og helvetet. Menneskeslekten lå i fangenskap under
disse fiender ved syndefallet. Ved sin fortjeneste og godtgjørelse har Kristus
forvervet og i sin forklarede menneskenatur mottatt en uendelig fylde av Åndens
krefter og gaver. Disse gir han til alle de mennesker som vil ta imot dem. Og
ved dem fødes mennesker på nytt og blir Guds barn og har ulike nådegaver og
tjenester i menigheten.
V. 9: Ordet om at han fór opp, viser
at han før har kommet ned. Ved å bli menneske fór han ned fra himmelens
herlighet til vår ringe syndige jord, Fil. 2, 8. Han kom ned i fornedring, ja,
ned i døden og graven og til åndene i fengslet, 1. Pet 3, 19.
V. 10: Han som kom hit ned, nemlig
Kristus, Joh. 3, 13, er også etter atgjenløsningen er fullført blitt opphøyet
over alt. Han er over alle himler og alt som er der, for at han skal oppfylle
hele skapelsen med sin forklarede menneskenatur. Og med Åndens gaver skal han
oppfylle alle de mennesker som tar imot ham, slik at de ved at han ble
menneske, skal også få del i guddommens fylde, kap. 3, 19. Og på den måten blir
de rede til å gå inn i Guds evige herlighet.
V. 11: Slik som nådegavene er mange og
av ulikt mål, v. 7-8, så er det også mange tjenester i forsamlingen. Kristus,
som er hodet, bruker lemmene på ulik måte, alt etter skapelsens og nådens ulike
gaver. Her omtales ulike tjenester i forsamlingen. Apostlene var også profeter
og evangelister, men det var andre som var profeter og evangelister, men som
dog ikke var apostler.
Apostlene var Kristi
høyeste sendebud. Profeter var slike lærere som umiddelbart fikk en åpenbaring
ved at Den Hellige Ånd gav dem budskapet. Slik stod de nærmest apostlene.
Evangelister var de lærere som forkynte evangeliet så langt ut som de kunne,
både i og utenfor forsamlingen. De var misjonærer som reiste omkring.
Spesielt kaller vi de som
skrev evangeliene for evangelister. To av dem var ikke apostler, nemlig Markus
og Lukas. Hyrder og lærere hadde egne forsamlinger som var dem betrodd. Hyrdene
hadde det egentlige ansvar for sjelesorgen, og lærerne hadde mer undervisning
om kunnskap i evangeliet.
V. 12: Alle de tjenestene vi har nevnt
har til formål å hjelpe de hellige til å bli fullkommen og ta vare på Kristi
åndelige legeme og hjelpe det i vokster og oppbyggelse. I tillegg må lærerne
selv ved Kristi gaver (v. 7-8) dyktiggjøres, de må selv være omvendt til Kristus,
de må være gjenfødte mennesker som ved troen har nytt liv i Kristus og vandrer
i helliggjørelse. Det er umulig å være en rett prest og sjelehyrde om en selv
er uomvendt. Den som selv går på den breie veien, kan umulig lede sjeler inn på
den smale veien til det evige liv. Derfor bør alle alvorlige kristne be mye om
at slike blinde ledere blir opplyst og omvendt, eller at Herren vil sende
troende arbeidere i deres sted.
V. 13: ”Til manns modenhet”, sv.: ”Till
fullkommen man”, dvs. til full mannsalder. Forsamlingen skal alltid streve
etter det, og dens tjenere skal alltid arbeide for det i de ulike tjenester,
for hele Kristi åndelige legeme. Hver enkelt sjel må komme til den rette enhet,
v. 4, ved tro på Guds Sønn og vokse i inderlig kunnskap og kjennskap til ham.
Kristi åndelige legeme,
som er forsamlingen, skal pleies, passes og næres med den åndelige melk, 1.
Pet. 2, 2. Det må skje til den blir en moden mann i Kristus. Dette kan ikke
skje på en fullkommen måte her i tiden, men de troende skal hele tiden jage etter
målet, Fil. 3, 14. Og mens hele forsamlingen ikke blir fullendt før i
oppstandelsen, så har apostelen i disse vers gitt til kjenne at Åndens tjeneste
i forsamlingen skal fortsette inntil enden.
”Aldersmålet for Kristi
fylde” betyr at forsamlingen og alle medlemmene der må vokse og aldri stanse
eller la seg nøye med noe mål, før den når Kristi fylde og blir fullkommen. De
som taler om et visst mål i troen og i kjærligheten, i helliggjørelsen og i
Kristi etterfølgelse, har ennå ingen rett kunnskap om Kristus.
Kunnskapen om Guds Sønn er
ikke bare å vite om ham, men den består i erfaring av hans Ånd og kraft i sjel
og hjerte. Slik er det ikke mulig å ha en rett åndelig kunnskap uten sann
omvendelse.
V. 14: Denne vokster må skje for at vi
ikke skal fortsette å være svake barn i åndelig kunnskap og kraft, i troen og i
kjærligheten. I motsetning til Guds Sønns inderlige, kraftige kunnskap omtaler
apostelen her en slik lærd0om som ikke kan hentes fra Guds åpenbarede ord og i
Den Hellige Ånd, men bare fra fornuftens tanker om Gud og usynlige ting og egne
påfunn om frelsesveien.
All slik lære kaller
apostelen lærdoms vind, menneskers spill og knep. Hjertets list forblinder og
villeder deres fornuft, slik at selvbedrag blander seg inn i forstanden og
tankene om de åndelige ting. En slik falsk lære er tom som vind, men fører
sjelen vill som er stormvær driver et skip omkring på havet.
Ordet ”spill” betyr
egentlig terningspill. ”Som noen bruker terninger, slik bruker de Skriften som
en menneskelærdom.” L. De bruker list og sluhet for å vinne menneskesjeler med
et spill til å følge med dem på fortapelsens vei. Og han som leder spillet, er
den samme som kalles en løgner og en drapsmann fra begynnelsen. Joh. 8, 44.
V. 15-16: Hele legemet vokser, i det det
mer og mer føyes sammen med hvert støttende bånd, dvs. ved ordet, sakramentene,
bønnen, formaningen og alle andre kjærlighetsgjerninger. Men her gjelder det i
alt å holde fast ved sannheten. Sannheten er uunnværlig og over alt annet
dyrebar. Og det er aldri lov å prøve å jenke seg mellom sannheten og
villfarelsen, mellom rett og urett i den misforståtte oppfatning at man bør gi
etter for kjærlighetens skyld eller for fredens skyld.
Men det er ikke bedre, som
mange gjør, ha ordene sannhet og ren lære osv. i munnen, men er uten
kjærlighet, bitre og hovmodige i hjertet. De har altså en ulik holdning i tale,
skrift og i sitt liv. Sannheten og kjærligheten må forenes, og bare på den
måten vokser hele Kristi åndelige legeme. Hvor nødvendig kjærligheten er viser
apostelen ennå mer utførlig ved den inderlige forening som lemmene er knyttet
sammen med hodet Kristus og med hverandre innbyrdes. Det er som det naturlige
legemet er sammenføyd med ledd og støttende bånd. Derfor bør også Kristi lemmer
tjene hverandre innbyrdes. Gjennom slike håndsrekninger og virksomhet i kjærligheten
blir voksteren og oppbyggelsen fremmet. Så vel hele forsamlingen som et legeme,
som hvert enkelt medlem vokser de i kunnskap om sannheten, i troen, nåden, og
endog i ydmykhet, lydighet, forsakelse, renhet osv. Og dette skjer i
kjærlighet, slik at kjærligheten er som et jordsmonn hvor denne vokster og
framskritt skjer.
V. 17-18: Ved synden er først og fremst
hjertet forblindet, og derigjennom er også forstanden formørket i alle åndelige
ting. Det er den av Gud i Kristus og sannheten i det åpenbarede ord, som er det
rette lyset. Og de som ikke har dette lyset, er formørkede og forblindet både i
forstand og hjerte. Det rette lyset finnes aldri hos mennesket så lenge det
ikke er kommet til åndelig liv ved forening med Kristus. For i ham er livet, og
dette liv er menneskenes lys.
V. 19: Etter som de er blitt sløve og
følelsesløse for den smerte som kommer av en vond samvittighet, har de gitt seg
over til tøylelsesløshet, gjerrighet og urenhet. Sanselig lyst kan aldri
tilfredsstilles, men hungrer stadig etter nye nytelser. Rom. 1, 24.
V. 20-21: Dere har ikke lært Kristus å
kjenne slik at noen av dere kan tro at det går an å være en kristen og likevel
leve i synden. Kristus er veien, sannheten og livet. Kristendom er sannhet og
ikke et tomt skinn. Sann tro må bevise seg ved kjærlighetens og rettferdighetens
frukt, i renhet og hellighet i livet.
V. 22-24: Det gjenfødte mennesket skal
uopphørlig legge av seg og døde det gamle mennesket, nemlig syndefordervet, den
syndige naturen. ”De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med
dets lidenskaper og lyster” (Gal. 5, 24).
De syndige lyster medfører
blindhet og villfarelse, og fordervet øker jo mer lystene får sin vilje. De
gjenfødte skal bli fornyet i sitt indre, i selve ånden, ved foreningen med
Kristi Ånd, slik at deres ånd blir mer og mer gjennomsyret, gjennomstrålet og
forklaret ved hans Ånd. Dette er å ikle seg det nye mennesket, og bli innført
igjen i sjel og sinn i livssamfunn med Gud, slik at hans bilde og blir innplantet
og preget i oss.
Det er sannhetens
rettferdighet og hellighet når sjelen lever i Kristus, er ikledd hans
rettferdighet og drives av hans Ånd bort fra alt det vonde, og til det som er
sant og rett og godt og vakkert og edelt og leder til Guds ære. Det fører også
til vår og andres velferd for tid og evighet.
V. 25: Her tillemper apostelen den
lærdom som er gitt i v. 15, særlig om den innbyrdes kjærligheten mellom de
kristne, og viser at oppriktighet og sannferdighet er så nødvendige, at den
rette kjærligheten nettopp må bevise seg i sannhet. ”La oss ikke elske med ord
eller med tunge, men i gjerning og sannhet” (1. Joh. 3, 18).
En kristen skal ikke ha
slik overbærenhet med feilene hos sin enste, at han er likegyldig med dem, men han
skal formane til omvendelse i sannkjærlighet, og i det minste med et sukk og et
bedrøvet blikk om han ikke kan gjøre det med ord. All smisking og ellers det
som kan tjene som næring for hovmod og syndige begjær, må man omhyggelig unngå.
V. 26: Vrede betyr her en syndig
oppbrusing. I v. 31-32 sier han at de ikke skal bli vrede, men det skal være
langt borte fra dem. Da skulle de akte seg for alle syndige gjerninger som
kommer av vreden, holde den tilbake og derved bli i stand til snarere å bekjempe
den, slik at dagen ikke slutter mens vreden ennå varer. Rom. 12, 18-21.
V. 27: Når et menneske overgir seg til
vrede, som også andre utbrudd av det gamle mennesket, da gir vi djevelen rom.
Det betyr her anledning og makt til å utføre sin gjerning og bruke den i sin
tjeneste.
V. 28: Dovenskap og lediggang leder
ofte til tyveri, bedrageri og andre synder. Ørkesløshet fører til mye vondt.
Her viser også apostelen at man ikke bare skal oppgi det vonde som tyveri og
andre synder, men viser også det rette målet som man skal arbeide for. Det er
ikke for å samle og eie mye, men for også å gi til den som trenger det.
V. 29: ”Råttent snakk” er på svensk:
dårlig tale. Utuktig, lettsindig tale, å sverge og misbruke Guds navn, banne,
trette, spott osv. viser en råttenskap i sjelen og er som en utflod fra en uren
kilde. Jak. 3, 11. Råttent snakk er skadelig både for den som sier det og andre
og blir et vitnesbyrd mot dem på dommedag og fører til fortapelse. En kristens
tale og gjerninger skal tjene til oppbyggelse. Rom. 1, 11.
V. 30: Den Hellige Ånd er så nær forent
med den gjenfødte menneskesjel at den er med i alt som angår sjelen og blir
bedrøvet når vi synder. Syndig tale er et ytre bifall til synd i hjerte. Ved
Den Hellige Ånd er de gjenfødte i samfunn med Gud. At han bor i oss er som et
innsegl som viser at de er Guds eiendom og er som et avtrykk av Guds vesen i
den troende. Sjelen bør akte på dette innsegl, slik man akter på seglet på et
viktig testamente.
V. 31-32: Alle disse troens frukter virker
Den Hellige Ånd der han bor, og alt er innbefattet i det herlige ordet
kjærlighet. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, han blir i Gud
og Gud i ham. 1. Joh. 4, 16. De troende skal alltid ha for øye det Gud i
Kristus har gjort for dem og i dem. Dette skal bevege dem til å gjøre det samme
mot sin neste.
5. kapittel.
V. 1-2: Strevet etter fullkommen
kjærlighet viser seg kanskje i å vandre i kjærlighet, nemlig først og fremst i
kjærlighet til Gud, slik at man er villig til å lyde Guds bud og frykter å
gjøre Gud imot. Denne kjærlighet virker kjærlighet til Guds barn, og i denne
broderkjærlighet er også alminnelig kjærlighet eller kjærlighet til andre
mennesker. 2. Pet. 1, 7.
Ved at Kristus har elsket
oss og gitt seg selv for oss, har han gitt oss et eksempel på hvordan vi skal
elske vår neste. Hele hans liv og hans død var bare kjærlighet. Han gav seg
selv som en gave og et offer. Takkoffer og brennoffer var de viktigste offer i
det gamle testamentet. Han ofret seg som syndoffer for oss, for å betale vår
syndeskyld, slik at vi ved troen på ham slipper både skyld og straff. For både
skyld og straff ble lagt på ham. ”Han som ikke visste av synd, har Gud gjort
til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud”. 2. Kor. 5, 21.
Ved sin fullkomne lydighet
og fyllestgjørelse da han ofret hele sin vilje, hele sin person, hele sitt liv
til faderens vilje, ble han en offergave for oss, Gud til behag. Slik kom han
med gaver til menneskene. Disse himmelske gaver er i ham selv og blir gitt til
mennesker gjennom hans Ånd, slik at de blir Guds barn. De vil så med et barns
kjærlighet gi seg selv som offergaver til Herren. Det er et levende, hellig og
Gud velbehagelig offer. Rom. 12, 1.
Røyken fra offer i Det
gamle testamentet kalles en velbehagelig duft for Gud, fordi de sikter mot
Kristi offer og gave. For Faderen vitner om ham: Dette er min elskede Sønn, som
jeg har velbehag i. I den enbårne, elskede Sønnen er de troende hans elskede
barn, og røyken fra deres bønner og lovoffer stiger opp til faderens trone i
røyken av Kristi gave og offer. Åp. 8, 3-5.
V. 3-4: Da Guds folk i Kristus skal
vandre i kjærlighet og alltid gi seg selv som et levende offer, så er det
viktig og nødvendig å våre våken og streng mot alle fristelser til urenhet. Med
hor (NB-88) menes utukt mellom ugifte mennesker. Blant hedningene ble det ikke
bare ansett som tillatt, men noen ganger var det en del av avgudsdyrkelsen. I
en frafallen kristenhet er også denne last meget allmenn. Urenhet betyr all
slags utukt i lyster, ord og oppførsel. Gjerrighet (pengegriskhet) er lys etter
vinning som gjør en uren og fengsler sjelen like mye som utukten. Slike synder
må de kristne ikke engang nevne. De kristne skal helliges ved Kristi Ånd. Gal.
5, 24. Utuktige ord, lettsindig moro og det uanstendige som egger kjøttest
lyster, må kristne heller ikke gjøre, og ennå mindre være tillatt. En kristens
hjerte. Munn og tunge skal ofres i Kristus som takkoffer til Gud. Og talen skal
være hellig så at den leder til Guds ære, takk og lov. V. 19-20.
V. 5-6: Her innskjerpes videre
advarselen mot de nevnte synder, da de skjærer av båndet mellom Gud og sjelen
og skiller synderen fra Kristi rike, som også er Guds rike. Tomme ord er alt
det som går ut på å forsvare synden, lasten og urenheten, og å framstille slike
synder som om de ikke var farlige, men enten tillatt og uskyldige, eller
ubetydelige feil. Slik blir de fleste synder forsvart nå.
Misbruk av Guds navn, eder
og sverging, utuktig tale og uanstendige vittigheter, urene bøker osv, er så
vanlige at det anses for urimelig når noen prøver å vise at de strir mot
kristendommen. For slike synder og lasters skyld kommer Guds vrede noen ganger
alt i dette livet og hjemsøker de vantro. Vantroens barn heter egentlig
”ulydighetens barn”, d. e. over alle som i vantro gjør motstand mot sannheten.
V. 7-10: Gjennom troens samfunn med
Kristus og Den Hellige Ånds opplysende nåde er Guds barn som lys. For de har
hans lys i hjertet og oppfordres til å la sitt lys skinne for menneskene og
være som lys i verden. Fil. 2, 15. Uten denne opplysning av Herren er hvert
menneske formørket av naturen. Ja, de er bare mørke, for både forstand og
hjerte er forblindet ved synden. Sjelen er vendt bort fra Gud, så guddomslyset
ikke lyser der, og kan ikke lyse før sjelen blir vendt til Herren. Og det skjer
ved troen. Vantroens barn vandrer slik i mørket, de har ikke forstand eller
innsikt i åndelige ting og vet ikke hvor hen de går. Men de som har fått lys
fra Herren, skal vandre i dette lyset, lyde hans ord, fly synden, søke
rettferdigheten og vise seg som lysets barn.
Det er Herrens Ånd som gir
dere lyset, og han vil virke all godhet og rettferdighet og sannhet hos dere.
Med godhet menes her renhet i sjelen, kyskhet og ren menneskekjærlighet.
Rettferdighet betyr her livets rettferdighet, og sannhet betyr det indre livets
og det ytre livs rette overensstemmelse med troen, med lyset i Herren, slik at
intet hykleri, ingen uredelighet eller forstillelse tillates. For alltid å
streve etter disse Åndens frukter er det nødvendig å prøve hva som er til behag
for Gud etter Guds ord.
V. 11: Det skal være langt fra oss å ta
del i deres gjerninger som vandrer i mørket, v. 3-8. Vi skal mer og mer vitne
med et rent liv og med ord og bekjennelse imot det som er synd. De beste
gjerninger som kan gjøres av dem som vandrer i mørket, blir i åndelig henseende
ufruktbare, og så mye mer gjelder dette når de synder i gjerning.
V. 12-13: For Herrens ord er en dom over
alt som heter synd, og slik mot synden i alle dets former. Den som da lar lyset
straffe seg, han angrer synden og vender seg ved Guds nåde fra mørket til lyset
og kommer til tro på Kristus og blir lys i Herren, v. 8. Synden blir da selv et
lys på den måten at den framstår i sin farlige, sanne og avskyelige skikkelse,
når den blir belyst av Guds ord. Det går som når han blir forskrekket over en
orm når man ser den i dagslys.
V. 14: Han, nemlig Gud, taler dette
vekkerop ved profeten Jesaja, kap. 26, 19; kap. 51, 17; kap. 52, 1; kap. 60,
1-2. Tilstanden i sikkerhet i synden og tankeløshet om sin frelsessak er
åndelig søvn som fører til døden. Ef. 2, 1-5. Synderen kan ikke våkne fra denne
dødssøvn uten ved et vekkelsesrop fra Herren selv. Men dette ropet kommer til
alle gjennom Guds ord, ved samvittigheten og ved nådens tale til hjertet. Det
kommer ved mange hendelser som blir advarsler for menneskene. Og de som da ikke
forherder hjertet mot denne røsten, men vil lytte og lyde, de vil Herren Jesus
opplyse og hjelpe.
Når han kaller, får den
åndelig døde lyst og kraft til å lyde røsten. Så snart denne lysten tennes, lar
Kristus sitt lys stråle i hjertet. Han står for døren og banker og vil gå inn
til den som hører hans røst og åpner døren. Da han sa til den syke ved Betesda:
Stå opp, ta din seng og gå, da trodde den syke ordet. Da var han lydig og stod
opp, og i det samme ble han helbredet.
Men hadde mannen ligget
stille og ventet på at Kristus først skulle gjøre ham frisk på en eller annen
måte, da hadde han blitt liggende der i sin sykdom. Vil du som sover, lyde
vekkelsesropet fra Herren, da gir han deg lys og liv og gjør deg til et lysets
barn, v. 8.
V. 15-16: Å vandre varlig betyr egentlig å
vandre nøye og samvittighetsfullt. – Da det vonde har så mye makt i tiden, skal
Guds folk bruke hver dag og stund nøye etter Herrens vilje. Framfor alt skal de
gi akt på tiden da vekkelsesropet fra Herren kommer, er nødvendig for
mennesket. Ellers kan det vonde få overhånd, slik at de aldri hører vekkelsesropet
mer.
V. 17: Gi nøye akt på hva som er Herrens
vilje, ikke bare i alminnelighet, men i hvert enkelt tilfelle, tid, sted og omstendighet.
V. 18-20: Drukkenskap har alltid sin
innerste grunn i tomhet i sjelen, en indre lidelse som det ikke kjenner noe
bedre hjelpemiddel mot. De har et behov som de ikke kan tilfredsstille på en
høyere og bedrev måte. Slike tomme, åndsfattige sjeler søker da ved rusmidler å
fylle tomheten, lindre bedrøvelsen, drive sorgen bort, kvele samvittighetens
røst, glemme ulykken og elendigheten, og gi kraft til den matte ånd, mot, glede
og håp til det gledeløse, håpløse hjerte.
Å, hvilket sørgelig og
forstyrrende middel er rusen. Så mange forblinda ulykkelige mennesker har brukt
det. Apostelen åpner derimot en helt annen kilde til glede for Guds barn: Det
er å fylles med Den hellige Ånd og hans gaver, lys og liv, nåde og trøst fra
Herren. Det er videre himmelske livskrefter fra all frelses Gud, rettferdighet
og fred og fryd i Den Hellige Ånd, troens frimodighet og frelsens håp ved samfunn
med Gud i bønn, lov og takksigelse.
Vi får det også ved
innbyrdes åndelig fellesskap med dem som vandrer i sannhetens lys. Alt dette er
en så høy og herlig løftning for menneskesjelen og gir den en slik
overstrømmende fornøyelse, kraft og frimodighet, at den ikke vil drikke av
syndens usle brønner for å slukke sin tørst. Verden vil bare øke tørsten og
forhøye den til en plagsom brann.
Å synge og spille til Herrens
ære skal ikke bare skje med munnen, men også med hjertet. Å tale til hverandre
er et uttrykk som beviser at de kristne ikke bare skal samles offentlig i
kirken, men også ha åndelig samfunn med hverandre. Det kan være med samtale,
salmer, lovsanger og åndelige viser, og alt sammen med stadig takksigelse. For
alt det som Herren sender sitt folk, bør hjertet alltid takke ham i Jesu Kristi
navn. For Gud er Far for sitt folk i Kristus, slik at alt det han gjør det gjør
han bare av faderlig kjærlighet. Når Guds barn ber, takker og lover i troen, så
er det Den Hellige Ånd i dem som ber, takker og lover. Og da er det i hans navn
de gjør det.
V. 21: I det jordiske liv må det være
slik at noen må befale og andre lyde. Undersåttene skal lyde øvrigheten,
tjeneren sin herre, barna sine foreldre osv. Og dessuten er ofte gjensidig
ettergivenhet nødvendig i alle livsforhold, alt ettersom sannheten og
kjærligheten krever det. ”Kappes om å hedre hverandre,” Rom. 12, 10. Slik står Gud,
sannheten og samvittigheten over all menneskelig myndighet.
V. 22: Hustruen skal lyde mannen, som om
det var å lyde Herren Jesus selv. Det samme gjelder også om lydighet mot
øvrigheten, foreldre, husbond osv. Den er bare en rett lydighet når den skjer
for Kristi skyld.
V. 23: Se 1. Kor. 11, 3. ”Han som er
sitt legemes frelser”. Dette tillegget forklarer hvorfor Kristus er menighetens
hode. Nettopp derfor at han er menighetens frelser, er han dens hode.
V. 24: Her forutsettes at mannen ikke
krever noe av hustruen som er imot Guds bud, slik som Kristus ikke krever noe
annet av menigheten enn det som er den himmelske Fars hellige og kjærlige velbehag.
V. 25-27: Kristus elsket menigheten
(forsamlingen) slik at han gav seg selv og ble dens frelser ved sitt liv og sin
død. Av denne kjærlighet bør mannen lære hvordan han skal elske sin hustru. Da
vil han med inderlig velvilje, mildhet, fordragelighet og offer omfatte henne
som en del av seg selv. Han bør særlig sørge for hennes åndelige vel og bidra
til at hun blir helliget Herren. Kristus har gitt seg selv for menigheten, for
å gjøre den rettferdig, ren og hellig. Begynnelsen på denne renselse har skjedd
i vannbadet eller dåpen, og det er Herrens ord som gjør dåpen til fornyelsens
bad, se Gal. 3, 27; Joh. 15, 3; Jak. 1, 18.
Menigheten som Kristi brud
er herlig, for den er pyntet med hans rettferdighets bryllupsklær. Den er
renset i hans blod og derfor uten flekk, Høys. 4, 7. Menigheten er uten rynker,
for den har evig liv i ham og evig ung og vakker. Den er hellig for den er
kledd i hans hellighet. De helliges rettferdighet som er hans gave, er det
hvite skinnende silke som Kristi brud er kledd i. Den er fri fra straff og dom
i denne bryllupsskrud. For den som er i Kristus, fins det ingen fordømmelse.
Rom. 8, 1.
V. 28: For de to er ett, de er som ett
legeme ved ekteskapet, v. 31. Det er tydelig at denne beskrivelse av ekteskapet
ikke har noe fullstendig motstykke i virkeligheten om ikke begge er sanne
kristne.
V. 29-30: Ved mannens forhold til hustruen
viser apostelen hvor nær menigheten er forent med Kristus. Den er tatt av ham
selv slik at hun utgjør som en del av hans vesen, slik kvinnen ble tatt av
mannen i skapelsen. Kvinnen er ved skapelsen en del av mannens kjøtt og bein.
Slik har menigheten sin opprinnelse og herkomst i Kristus. Den er ånd av hans
ånd, sjel av hans sjel, og legeme av hans forklarede legeme i det indre
menneske. Dette gjelder også hver og en av menighetens rette medlemmer, jfr. 1.
Mos. 2, 2.
Og av sitt eget vesen, av
sitt eget forklarede legeme og av sitt blod gir Kristus næring og livskraft til
menigheten og gjør den rede til fullendelsen av det salige bryllup. Åp. 19,
7-9; Joh. 6, 53. Det største ved denne foreningen her i tida skjer egentlig i
den hellige nattverd. Det legeme som de frelste får i oppstandelsen, er tatt
eller bygd av Jesu legeme. Det er ikke av hans kjøtt og bein, men det
grunnlegges her i tida ved den nye fødsel og næres ved ordet og sakramentene.
V. 31: Disse ord om ekteskapet skriver
apostelen for å gjøre foreningen mellom Kristus og menigheten tydelig.
V. 32: Ekteskapet er slik et bilde av en
stor hemmelighet, en åndelig forening mellom Kristus og menigheten, som overgår
all menneskelig fornuft. ”Slik er ekteskapet et bilde på et av de største
mysterier: Herrens samfunn med sin forsamling. – En hemmelig og skjult sak
kalles et mysterium. I det ytre har den sin betydning. Altså er Kristus og hans
menighet en hemmelighet, en stor, hellig og skjult sak, som man må tro og ikke
kan se. Men ved mann og hustru som et ytre tegn viser det at slik mann og
hustru er ett legeme og har alle eiendeler felles, slik har også menigheten alt
det Kristus er og har. Kol. 1, 20.” (L.)
V. 33: Her vender apostelen seg igjen
til den formaning som han begynte med, v. 22 og 25, og avslutter den med disse
ordene. Her er en fullkommen undervisning som er gitt av Gud. Han viser hvorledes
et kristent ekteskap skal være, og hvordan den rette salighet, huslige lykke og
andre viktige ting som en rett barneoppdragelse og et godt samliv skal oppnås. –
Den som ber, han får!
6. kapittel.
Barns og foreldres, tjeneres og
herrers plikter. Formaning til å kjempe mot mørkets makter. Hilsen til slutt.
V. 1: ”I Herren”, er i troens samfunn
med ham, for hans skyld og i alt som ikke strir mot hans vilje, skal barna med
kjærlighet lyde sine foreldre. Om både foreldre og barn er i Herren, er denne
lydighet lett. Men lever barna ikke i samfunn med Herren, så vil de ikke lyde foreldrene
av hjertet. Og om foreldrene ikke lever i Kristus ved troen, så blir lydigheten
noen ganger umulig for kristne barn. For da kan foreldrene kreve det som strir
mot Herrens vilje. Dette ordet: I Herren, viser slik den rette grunnen og
muligheten for all rett lydighet hos dem som skal lyde. Og det gjelder endog
ved lydighet mot staten, herrer og andre som er satt over oss.
V. 2-3: Det fjerde budet i Mose lov
innskjerpes spesielt med det vakre løftet om en langvarig velsignelse i landet
Kanaan, som Gud gav Israel. Men denne jordiske velsignelse, dette lykkelige liv
i Kanaan under Guds eget septer, er et forbilde på Guds barns evige liv i det
himmelske Kanaan.
I denne betydning gjelder
løftet til alle kristne barn som er lydige i Herren og hedrer far og mor. Men
det er i Herren de får denne arven av nåde, og ikke etter fortjeneste ved lydighet.
Løftet gjelder også med hensyn til jordisk lykke og velsignelse. For samfunnslivets
fasthet og ordning, velstand og lykke beror på at foreldre og barn er i Herren.
Da vil barna bli oppdradd i sann tro og lydighet etter Herrens ord. Det er på
denne grunnvoll Kristi rike består og skal til slutt vinne herredømme over hele
jorden, og det skal gå alle de barn vel som hedrer far og mor i Herren. Som
barna har sitt legemlige liv ved far og mor, så har Herren bundet legemlige framgang
til å holde dette budet.
V. 4: Barnas oppdragelse bør skje i
Herren, v. 1. Foreldrene skal behandle dem som hans barn. All undervisning og
formaning bør da gå ut på å lære dem å kjenne ham og hans vilje. Her er det
nødvendig at foreldrene ikke gjør barna bitre ved hardhet, sinne og skrik, og
på den måten lukke deres hjerte og slukke ut kjærligheten deres. Men de skal
lede dem til Herren Jesus med undervisning i Guds ord, bønn og forbønn, tukt og
Herrens formaning. Tukten og formaningen kalles Herrens, for den er gått ut fra
Herren ved foreldrene. Tukten må da utføres med Herrens sinnelag og formaningen
hentes fra Herrens ord.
V. 5-8: Her lærer apostelen oss hvordan
tjenere skal tjene og lyde sine jordiske herrer i Kristi kjærlighet. De bør
tjene og lyde med en slik enfoldighet, oppriktighet og kjærlighet, som om de
tjente Kristus selv. Alt det som ligger for hånden deres, bør de gjøre som om
det var for Kristus selv. Og med frykt og beven skal de fly all utroskap,
uredelighet, øyentjeneste, latskap, forsømmelse og alle synder. For Kristus
selv er deres Herre og dommer. Det gode, v. 8, er alene det som gjøres i troen
på Kristus, av kjærlighet til ham og for hans skyld. Alt det som da gjøres, er
godt. For det er Åndens verk i vårt hjerte. Og den gjør det gode for den lever
i ham og har vilje og kraft fra ham. For alt slikt godt har vi løfte om en
nådelønn, ja, endog for et glass vann som blir gitt av kjærlighet til Kristus.
Mat. 10, 42.
V. 9: ”Gjør likedan”, nemlig det gode,
v. 8, slik herrene skal behandle sine tjenere som Kristi tjenere og hans
eiendom, vise dem godhet og kjærlighet for hans skyld. De skal ta seg av dem
til kropp og sjel slik at de får tilstrekkelig åndelig og legemlig næring, og
se til at de ikke får mer arbeid enn de har krefter og helse til i lengden. De
skal også så langt det er mulig se til at de holder seg borte fra dårlig
selskap og fra anledninger til synd og last. En kristen husbond må aldri tenke
at tjeneren er ring, for i himmelen er Herren over alle. Men husbonden bør
motarbeide all vold, trass, forsømmelse og andre synder hos tjeneren. Og det
skal han gjøre med strenghet og mildhet og dypt kristent alvor.
V. 10: Apostelen slutter nå dette brevet
med en inderlig formaning til alle kristne uten hensyn til stand og alder. Han
har allerede før undervis forsamlingen i Efesus om de store farer som lå for
hånden og om nødvendigheten av å kjempe alvorlig mot dem i Herrens kraft. Se
Apg. 20, 29-31. 1. Tim. 1, 19; kap. 6, 3-5; 2. Tim. 2, 1-18.
V. 11-12: Til striden mot de åndelige
fiendene behøver Guds folk både kraft og våpenrustning fra Herren. Striden er
ikke en strid mot svake dødelige mennesker av kjøtt og blod, men mot djevelen
og mot makter og myndigheter som er hans redskap som han virker gjennom, kap.
2, 2.
Guds folk har ikke bare
kamp mot kjøtt og blod, og ikke bare mot lystene i den forderva naturen. Men de
har kamp mot sterke fristelser som kommer fra Satan, samt svære anfektelser. De
kommer som blødende piler fra mørkets fyrste.
Først nevner apostelen de
vonde ånders overhode, v. 11, og deretter i v. 12 de vonde åndemaktene som
kalles makter og myndigheter. Disse englenavn, Kol. 2, 15, brukes her også om
de falne englene, for de har ennå stor makt. De kalles her verdens herskere i
dette mørke. For det er gjennom det åndelige mørke, ved synd og åndelig
blindhet, de har så stor makt over menneskene. De kalles vondskapens åndehær i
himmelrommet, på gresk: i de himmelske. De omgir oss nemlig i lufthimmelen,
kap. 2, 2.
Vi har slik ikke bare kamp
mot den syndige natur og det medfødte fordervet i oss, men mot en vond, åndelig
verden som omgir oss. Den frister til synd, plager Guds folk, når Herren
tillater det, og anklager de troende dag og natt for deres feil, Åp. 12, 10.
Den hersker og styrer så langt Herren tillater, og leder verdensbegivenhetene
derved at fristeren virker i de mektige blant menneskene, når de er vantroens
barn.
Det er fra denne usynlige
verdens fyrste, Joh. 12, 31, som også kalles denne verdens Gud, 2. Kor. 4, 4, at
den falske og vonde tidsånd, en ukristelig, opprørsk folkeånd, vantro, dårlige
seder, sanselighet og falskhet og urette tanker har sitt opphav. Men selv om
den allmektige konge enn tillater at denne verdens fyrste får virke med så stor
makt, styrer likevel Gud slik at alt det som skjer må medvirke til at Kristi
kirke vokser, blir oppbygget og moden slik at Guds rike seirer.
Alle stormer, alle farer,
alle brytninger i verdensutviklingen og all lidelse må medvirke til at Kristi
menighet har det godt. Rom. 8, 28. Når vonde mennesker hater, håner og
forfølger alvorlige kristne, så er de egentlig redskap fro verdens fyrste. Og derfor
bør Guds barn så mye mer be for disse ulykkelige motstanderne at de må bli
omvendt og løst fra mørkets makt. For de er også gjenløst av Kristus så lenge
de lever i nådetiden. Vil de aldri omvende seg til Herren, så virker denne
forbønn slik at Gud handler med disse motstanderne etter sin rettferdighet,
fordi de ikke ville ta imot hans barmhjertighet i Kristus. Når de ikke vil ha
nåde, så må de ha straffen, etter Kristi profetiske bønn, Salme 69, 25.
V. 13: Da vi har så mange fiender, er
det nødvendig å være sterke i Herren, v. 10. Vi må ikle oss hele den åndelige
våpenrustning som nå blir beskrevet utførlig. Da kan vi vinen seier i
fristelser og i døden. 2. Tes. 2, 9; Åp. 12, 17.
V. 14: Den åndelige våpenrustning blir
beskrevet som den rustning som soldatene hadde på den tida. De hadde belte om
lendene både for å styrke kroppen og holde klærne sammen slik at de ikke ble et
hinder i kampen. Slik skal hvert medlem i Kristi menighet, som er hans hær, ha
Guds ords sannhet tett omkring seg som et belte som gir kraft og holdning i
striden. Sannheten beskytter oss mot de åndelige fiender, slik beltet var
beslått med metallplater. Jes. 5, 27; 22, 21.
Djevelen er løgnens far,
og ingen ting annet enn sannhet kan overvinne ham og hans angrep. Den som har
noe usant, hykleri og falskt i sitt vesen, er svak i fristelsen og redd i
striden. Kristi rettferdighet ved troen beskytter selve hjertet hos en kristen
og er som en brynje eller brystvern og panser. Der dekte metallplatene delvis
hverandre som skall på et skalldyr. Kristi rettferdighet som ved troen er vår
rettferdighet innfor Gud, gir både frimodighet og kraft i striden, for Satan
har da tapt sine krav. For det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus,
Rom. 8, 1.
V. 15: Soldatene hadde sko av metall på
føttene, så vel som den nedre delen av kroppen på framsiden for å verne seg mot
fiendens våpen. Den fortapte sønn fikk sko på føttene, Luk. 15, 22. Jesu
stridsmenn som alle har hans Ånd, må ha sko på føttene, til og med de små barn.
Det er Guds Ånds gave og kraft til å vandre på den smale veien og være rede til
å bekjenne sannheten for alle. Kristi soldater skulle også alltid med
kjærlighet, mildhet og fred vise at de ved fredens evangelium gjerne vil føre
mennesker til fred med Gud. Det gjør de også ved å kjempe mot satan, mørket,
løgnen og urettferdigheten.
V. 16: Soldatene hadde i gammel tid
skjold som de holdt framfor seg i venstre hånd for å beskytte seg både mot
sverdhogg, kastespyd og piler. Kastespyd og piler hadde noen ganger pigger
dyppet i gift. Om de såret en person, førte det til glødende feber og død. Noen
ganger var det et brennbart materiale på pilene som f. eks. stry duppet i
tjære. Før pilene ble skutt ut, satte man fyr på dem.
Slik er Satans fristelser
og anfektelser. De er duppet i ormegift som Eva ble forført ved, slik at
brennende og fortærende syndelyster møter oss. Eller pilene fører med seg
forskrekkelse og fristelse til å bli fortvilet, en inntrengende glød som enten
åpent eller skjult herjer og ødelegger oss. Mot alt slikt skal en kristen holde
troens skjold, dvs. dekke seg med Kristus selv og hans fortjeneste og nådeløfter.
Så snart en kristen holder korset og den korsfestede fram for seg, så mister
alle fristelser og forskrekkelser sin makt og gløden slukkes ut.
V. 17: ”Frelsens hjelm”, eller
frelseshåpet som hjelm, 1.Tes. 5, 8. Håpet om evig frelse i Kristus Jesus
sammenliknes med en hjelm som var av et dekke av metall på hodet. De frelste
har et fast håp om evig liv, og de behøver ikke å frykte for de som bare kan
skade legemet og drepe dem. Men de har ingen makt over sjelen. I alle forfølgelsestider
når de troende er forfulgt og kanskje må dø for sannhetens skyld, er
frelseshåpet en sikker beskyttelse mot menneskefrykt, døden og frykt for alle
slags lidelser.
Åndens sverd er Guds ord.
Det er Åndens angrepsvåpen som seirer over all motstand til slutt. I ordet er
løftene som troen lever av og får styrke av. Det gir kraft og frimodighet til å
bruke sverdet. Ordet selv er eggen på sverdet som skjærer gjennom og avslører
all løgn, falskhet og forførelse, som fienden vil forville Guds barn med. Med
dette sverdet seiret Kristus over fristeren. Mat. 4, 4, jamfør Hebr. 4, 12.
V. 18-19: Ingen av de våpen som er nevnt foran kunne
brukes uten ved inderlig bønn og påkallelse, ved årvåkenhet mot fristelsene ved
bønnen. I bønnen må man ikke glemme forbønnen, for troens fellesskap i bønn med
andre troende bidrar mye til å gi frimodighet og kraft i striden. Apostelen
selv, som var så høyt benådet, ber om de troendes forbønn for at han kunne
forvalte sin høye gjerning med kraft og velsignelse. Gud hadde gitt ham denne
oppgaven. Hvor mye mer må ordets tjenere nå be om de troendes stadige forbønn
for at de skal kunne utføre sin gjerning rett! Om evangeliets hemmelighet, se
kap. 3, 4-6.
V. 20: Apostelen var ikke bare fange,
han var også bundet for evangeliets skyld. Han var bundet med den ene armen til
en vakatsoldat, og i dette fangenskapet skrev han dette brevet ved hjelp av en
troende medarbeider. Paulus dikterte hvert ord som han skulle skrive. Dette
fangenskapet og all den lidelse apostelen gikk gjennom for evangeliets skyld,
burde så mye mer vekke de troende til inderlig forbønn.
V. 21-24: Om Tykikus se Apg. 20, 44-5; Kol.
4, 7-8; Tit. 3, 12.
V. 22-23: Til og med i sin merknad til slutt formaner han til kjærlighet
og ber om at Herren må gi dem kjærlighet med tro. 2.Tim. 2, 22.
V. 24: I uforgjengelighet (sv.: i evighet), slik at denne kjærlighet er
begrunnet i evangeliets uforgjengelige sannhet og i en uforgjengelig forening
med Kristus. 2. Tim. 1, 10. Til alle som slik elsker Kristus, ønsker apostelen
fred og nåde, selv om de flere uvesentlige ting har forskjellige meninger.
Troen på sannheten og kjærligheten til Kristus utgjør båndet mellom lemmene på
Kristi legeme. Og han sier til dem alle: Dette er mitt bud, at dere skal elske
hverandre, slik jeg har elsket dere. Luk. 15, 12.
___________________
